Panfløytist  Roar Engelberg:

er fra Romedal i Hedmark og begynte å spille panfløyte allerede

i 12 års alderen. 

Han utviklet seg snart til å bli landets ledende panfløytist. 

Som den første profesjonelle utøver i Skandinavia har han utviklet panfløyten til å bli et fullverdig soloinstrument. 

Han har opptrådt i en mengde musikalske sammenhenger og har holdt konserter med populær- og kammermusikk, tradisjonell panfløytemusikk fra Romania og Sør-Amerika, samt vært solist

med en rekke symfoniorkestre.

Young Roar Engelberg soloist wth brass band

Nicolae Pirvu was the pan flute player in the band and recognized Roars talent after a concert.

Roar got hold of a really good pan flute and got lessons from Nicolae Pirvu who came back to Norway frequently, on tours with Benone Damian`s folk music band.

 

Roar studied pan flute with Nicolae Pirvu in the Netherlands at the «Amsterdamse Hogeschool voor de Kunsten» in the years 1986-1989 and graduated with the highest degree, having among others, Damian Luca in the jury at his final graduation concert.

I 1989 avsluttet han som den første i Vest-Europa soliststudiet på panfløyte ved Amsterdaamse Hoeghschoole für die Kunsten, hvor han fikk høyeste oppnåelige karakter.

Han har blitt kjent for et bredt publikum gjennom en rekke radio- og TV-opptredener og har gitt ut 18 soloalbum.

Han har turnert landet rundt flere ganger med bl.a. Stein-Erik Olsen, Iver Kleive, Sondre Bratland, Anita Skorgan, Elisabeth Andreasson, Lars Klevstand, Guri Schanke, Øystein Wiik, Åsne Søreide, Stefan Bucurs Ensemble, Balkansamblet og sitt eget orkester; Primas og har også holdt konserter 

i Sverige, Danmark, Færøyene, Finland, Tyskland, Østerrike, Nederland, Belgia, Romania, USA, Korea India og Japan.

Han  ble i 2007 utnevnt til ridder; "Meritul cultural in grad de Cavaler",  av den rumenske presidenten for sitt arbeid med landets folkemusikk.

Min egen historie:

“Men hvorfor begynte du å spille panfløyte da?”

Det er spørsmålet jeg oftest får. Tja, hva skal en svare til det? Hvorfor begynner folk å spille gitar? Antagelig av samme grunn..... Plutselig en dag hører du musikk som fasinerer deg på en helt spesiell og sterk måte du aldri har opplevd før.

For min del kom vendepunktet da jeg hørte kjenningsmelodien til en opplesningsserie på radio (NRK) i ti - elleveårsalderen. Serien het “Silas og den sorte hoppen” og melodien var en rumensk folkemusikkmelodi spillt av Gheorghe Zamfir på panfløyte.

Både melodien og klangen i instrumentet gjorde et uutslettelig inntrykk; helt annerledes enn det jeg hadde hørt til da i livet.

Fra da av kretset tankene for det meste omkring denne musikken og fløytelyden, som var eksotisk, ukjent og fengslende. Ingen i familien eller vennekretsen kunne komme med noen utfyllende opplysninger. Men ganske fort fikk panfløytemusikk en plass i norske radioprogrammer, og jeg skjønte etterhvert at det faktisk var: panfløyte, jeg hadde hørt.

Hvor kunne jeg få tak i ei slik fløyte? (Det var ikke bare å google den gangen, ingen hadde egen PC påslutten av 70-tallet.) Jeg tittet i vinduene til musikkhandlene i  småbyen der jeg bodde og dro til og med til Oslo for å lete. Men ingen hadde noe slikt.

Til slutt forbarmet en lokal musikkforhandler seg over meg, Odd Furnes på Hamar, og fant fram til en katalog hvor panfløyter kunne bestilles, fra Latin-Amerika.

Etter mye venting, åtte - ni måneder, kom panfløyta i posten. Jeg må si jeg var ganske skuffet.

Den lignet ikke i det hele tatt på panfløytene jeg hadde sett på Gheorghe Zamfirs platecovere.

Jeg begynte uansett å spille, med stor iver og ungdommelig pågangsmot. Noe må ha modnet i løpet av ventetiden, for jeg tok fløyta så og si rett opp fra posen og spillte mange  av melodiene jeg hadde hørt på plate, ikke perfekt, men temmelig nært opptil originalen.

Jeg fikk snart tak i en ny panfløyte som var litt større. Men fortsatt en av den enkle typen.

 

Jeg kan tenke meg at jeg var ca. 13 år gammel da min mor tok meg med til Romania på ferie, slik at jeg skulle få sjansen til å høre panfløte der, og kanskje kjøpe en. Så mye panfløyte fikk jeg ikke hørt, bare en tilfeldig panfløtespiller på en uterestaurant. En annen kveld var vi på “Rumensk aften og hørte en annen panfløytespiller, sammen med et topp orkester. Men det ble likevel mest bading. En kveld gikk jeg forbi en stor utendørs-scene   (i Mamaia). Jeg hørte folkemusikk på innsiden og gikk inn. Der fikk jeg se et forrykende folkemusikkshow som varte i flere timer; sangsolist etter sangsolist, dansere og instrumentalister av topp klasse. Jeg var så svimeslått av inntrykkene at jeg nærmest sjanglet ut derfra. I tillegg: maten, duftene og de pene jentene. Jeg fikk da med meg en panfløyte hjem. Men selv om den var veldig fin å se på, var det likevel bare en souvernir og ikke noe å spille på. Nok en skuffelse.

 

Men så skjedde noe som skulle forandre alt!

Plutselig en ettermiddag sier bestefaren min at det kommer et rumensk orkester som skal spille på Toneheim. “Det ser ut som om de har med seg panfløyte også.....” Det hadde de. Orkestret het Benone Damian etter fiolinisten og frontfiguren av samme navn. Panfløytisten het Nicolae Pîrvu og var/er en av verdens ledende panfløytister. Dette var under kommunistperioden i Romania og de syntes derfor også at konserter på folkehøgskoler var verdt å ta med seg.

Jeg stilte opp på konserten og ble slått i bakken av et fyrverkeri av virtuositet og samspill av en annen verden - en opplevelse for livet!

Jeg hadde tatt med meg souvenirfløyta mi, for sikkerhets skyld, men hadde absolutt ingen planer om å ta den fram fra sitt hjemmested på innsiden av genseren, særlig ikke etter den overveldende konserten jeg hadde hørt.

Men da jeg skulle få min nyinnkjøpte plate med orkesteret signert, så Benone at jeg hadde noe på innsiden av genseren. Han lurte på hva det var for noe og pirket fram fløyta, mens han ropte på panfløytisten; Hei Nico, se, det er en som har med seg ei panfløyte her! Musikerne stimlet sammen rundt meg, tydlig overrasket. (Lite visste jeg om at dette skulle bli et avgjørende punkt i livet.) Jeg var ganske sjenert i utgangspunktet, og nå var jeg sprutrød i toppen og ønsket bare å synke igjennom gulvet og forsvinne. Men Benone Damian og de andre musikerne oppfordret meg gang på gang om å spille noe for dem, bestefar og modern også. “Joda, du kænn da vel spelle en melodi att dom.” Til slutt måtte jeg bare ta meg sammen og spille en låt. Jeg spilte den jeg kunne best og som hadde inspirert meg til å begynne med panfløyte.

Reaksjonen lot ikke vente på seg, musikerne smilte og lo og himlet med øynene. Selv var jeg helt utkjørt. Nicolae Pîrvu og de andre var imonert, sa de, og lurte på hvor i all verden jeg, en liten gutt fra Norge, hadde lært å spille slik på panfløyte, og så en rumensk melodi, med rumensk stil! Det var ikke så lett å forklare, men jeg hadde tydligvis gjort et visst inntrykk på dem.

 

Noen dager senere oppsøkte jeg en annen konsert i distriktet med de samme musikerne. Jeg hadde allerede sett at de hadde en flott panfløyte til salgs da de spillte på Toneheim, og hadde fantasert høylydt om den hjemme i flere dager.

Så trådte bestefar til og kjøpte den panfløyta til meg. “Men da skal du spelle óg,” sa han.

Han viste nok ikke at han skulle bli nødt til å høre panfløyteøvelser 4-5 timer per dag i åra framover.......

 

Panfløyta var håndlaget av Nicolae Pîrvu. Det var selvfølgelig en kjempeinspirasjon å endelig få et kvalitetsinstrument. En kjapp innføring i spilleteknikken fikk jeg sammen med fløyta. Ny forsyning med nyinnkjøpte plater hadde jeg også, og gikk starks igang med å lære nye låter. 

 

Benone Damians orkester kom stadig på turne, ca. en gang i året, og jeg møtte opp på konserter og fikk påfyll med leksjoner om panfløytespill.

En gang ble jeg til og med invitert av Nicolae Pîrvu til å være med på turne og delte sete med ham i den lille minibussen de hadde. Det var en fantastisk opplevelse for meg som ung gutt på den tida og en veldig sjenerøs gest av musikerne, særlig av Herr. Nicolae! Jeg var en slags lærling - veldig lærerikt, og kanskje en av de få sjansene til å lære panfløyte-spill.

 

 

Ryktet om mitt panfløytespill hadde allerede spredt seg og jeg spillte stadig på skoleavslutninger og lokale eventer. Min lærer på ungdomsskolen, Magne Rydland, introduserte meg til NRK hvor jeg fikk en egen episode i serien “Mitt instrument.” (1979)

Det skjedde en del lokalt i denne perioden, med konserter og tilldeling av priser. Den første prisen jeg fikk, var “Hamar Arbeiderblads kulturpris” og noen år senere, “Hedmark Fylkes Interkommunale kulturpris.” Det var oppmuntrende!

 

Ungdomsskolen nærmet seg slutten og jeg var fast bestemt på å studere musikk.

Men det fantes faktisk ikke noen musikklinje i Hedmark fylke, hvor jeg bodde, på den tida, så det endte med at jeg flyttet på hybel i Oslo allerede som 16 åring, for å gå på “Rud Videregående skole,” musikklinjen. Det var tøft nok.

Det begynte på en litt komisk måte, åpningsdagen da elevene skulle møte sin lærer på hovedinstrument. Hallvard Johnsen, som var fløytelærer, hadde fått meg tildelt som elev, men forsto heller lite da jeg forklarte: ”at det var ikke vanlig fløyte jeg spillte på altså, men panfløyte.”

Likevel satte vi igang og jeg ble foret med litteratur og øvelser, beregnet på tverrfløyte.

Det var en stor utfordring. Men det gjorde meg samtidig til en av de første til å introdusere panfløyta i den klassiske musikken. (1980) Hallvard Johnsen og jeg fikk et riktig godt forhold etterhvert og han skrev et solostykke til meg, i sin særegne fritonale stil, da jeg gikk i avgangsklassen. Jeg spillte det inn i NRK radio i 1983. (Pan, opus 93)

 

Det var mens jeg gikk på musikklinjen at jeg også gjorde mine første plateinnspillinger. 

I 1982 var jeg i Stockholm og var gjestesolist på platen “Andra resan,” med Orientexpressen. Året etter laget “Balkansamlet” plata “Balkan samlet” som vi (jeg var fast medlem) fikk Spellemannsprisen for i 1984. Samme år spilte jeg i et TV-program som het Lørdagsdirekte og ble invitert av Erik Hillestad til å være med på en plate hos Kirkelig Kultuverksted med Sondre Bratland, hvor også Iver Kleive var med på orgel - et veldig spennende og utfordrende prosjekt som skulle få store ringvirkninger.

 

Jeg begynte å turnere i regi av Rikskonsertene, først skolekonserter med Stein-Erik Olsen, deretter vanlig offentlige konserter med Stein-Erik Olsen og Iver Kleive.

I 1985 spilte jeg inn min første soloplate sammen med Iver Kleive på orgel og tagentinstrumenter - “Alveland.”

 

Plutselig en dag fikk jeg telefon fra Nederland. Panfløytisten i Benone Damians orkester, hadde “hoppet av” og bosatt seg i Nederland. Der underviste han på konservatoriet i Hilversum. Han invitarte meg til å komme dit for å studere med ham. Det sa jeg ja takk til og pendlet mellom Drøbak, hvor jeg bygde hus, og Hiversum der jeg studerte panfløyte.

Etter tre år holdt jeg diplomkonsert og fikk høyest oppnåelige karakter. I mellomtiden hadde konservatoriet blitt lagt inn under “Amsterdamse Hogeschool voor de Kunsten.”

 

Det er hvordan det hele startet.

 

Til nå har jeg spilt inn 18 solo/duo-album og deltat på en rekke andre, holdt tusenvis av konserter i inn og utland innen de fleste genre.........

 

 

Jeg er spent på fortsettelsen!

  • YouTube Social Ikon
  • Facebook Social Ikon